Han malte bilder av fattigfolk i Slagen, som de rike først ikke ville ha på veggene. Senere åpnet han hjemmet sitt for datidens største kunstnere, men kom på kant med Edvard Munch. I dag er det ikke mange som husker kunstmaleren Sven Jørgensen, men helt glemt er han ikke.
Slagenmaleren Sven Jørgensen giftet seg med sin Matilde og bosatte seg på Fagertun i åsen over dagens Åsgårdstrandveien med utsikt til Blixekilen.
Som barn vandret Sven Jørgensen rundt til «de lave stuene» i Slagen på sommerferie hos besteforeldrene på Tverrved gård ved Blixekilen. Fattigfolkets levekår gjorde et uutslettelig inntrykk på rikmannssønnen, og da han var ferdig utdannet kunstmaler, var det hit han vendte tilbake. Siden kom han til å male noen av de fineste skildringene av småkårsfolks liv som vi kjenner i norsk kunsthistorie.
Sven var sønn av en av Drammens rikeste familier, skipsbyggeren Jens Jørgensen og kona Caroline. Han ble født 23. februar 1861 og vokste opp sammen med fire søsken i et hus som på folkemunne ble kalt for «Slottet». Der bodde familien helt til faren gikk konkurs i 1878. Sven ble sendt til von Hannos tegneskole i Kristiania, men trivdes ikke med «å tegne klosser», som han sa. Han skulle egentlig bli arkitekt, men det var å male han helst ville.
Portrett av Kristianiabohemen Hans Jæger med absintflasken, som Sven Jørgensen malte i 1888.
I 1880 reiste han til Tyskland for å utdanne seg ved kunstakademiet i München. Der traff han mange av datidens kunstnerspirer og etablerte seg som en av de mest talentfulle unge, naturalistiske malerne. I 1884 debuterte han på høstutstillingen med bildet Vanvidd. Etter noen år i Kristiania, flyttet han som 25-åring inn på gården Hytten i Slagen i 1886. Med korte avbrekk kom Jørgensen til å bli boende i Slagen resten av sitt liv. Han bodde landlig til og hadde i perioder elever boende hos seg på gården som han underviste, blant annet Marie Hauge og Harald Sohlberg, som siden ble en av Norges mest anerkjente kunstnere. Den unge Sohlberg beskrev oppholdet hos Jørgensen slik:
Vi lever på alminnelig bondemaner og får mest fisk. Til middag bare brød, smør og kaffe, om aften ost, brød og smør, men maten er meget kraftig og det er jo det viktigste… Når (Jørgensen) korrigerer meg blir han så ivrig at han rent glemmer seg, flyr rundt i stuen, viser meg formen på modellen og fekter med armer og ben. I mørkningen tar vi lange turer, og da holder han lange foredrag, likeledes når vi har lagt oss. Jørgensen er svært folkelig av seg, går alle steder hvor han kan studere folkelivet, således render han også på oppbyggelsesmøter.
Motiver fra Slagenfolkets hverdag Menneskene i Slagen den gangen var fattige bønder og fiskere, det var sild og poteter på middagsbordet hver dag, om noe. På bildene til Jørgensen sitter de ofte i sine lave, små stuer, og ser ut til å ta imot det livet har å by dem på godt og vondt uten de store faktene. Jørgensens mest kjente malerier viser dette. Maleriet Arbeidsløs (1887, Nasjonalgalleriet), som han vant bronsemedaljen for på Verdensutstillingen i Paris i 1889, og Enken (1889, privat eie), har begge det litt tungsindige alvor som preger mange av Jørgensens malerier.
Sven Jørgensen fikk bronsemedaljen på verdensutstillingen i Paris i 1889 for bildet Arbeidsløs.
Bestefars yndling (1918) heter dette maleriet av Sven Jørgensen som eies av Haugar Kunstmuseum.
Han brukte lokale modeller, men hadde ikke råd til å betale dem mer enn noen få øre. Mange satt nok litt motvillig som modell på grunn av tiden som gikk til spille. Kunstneren forlangte dessuten alltid et måltid varm mat og poteter når han kom. Men kjedelig var det ikke. Han pleide å synge mens han malte eller så fortalte han historier til barna for å få dem til å sitte stille.
Til tross for at Jørgensens malerier ofte fikk positiv omtale, og at han jevnlig stilte ut på Høstutstillingen (totalt 23 malerier) og fikk 11 bilder innkjøpt av Nasjonalmuseet, hadde han store vanskeligheter med å få solgt bildene sine. Rikfolk den gangen ville ikke ha fattigfolk på veggene, har det blitt hevdet. Økonomiske problemer tynget ham i mange år, selv om han levde svært enkelt og spartansk.
Kunstnerkolonien ved Blixekilen
Malerens drivkraft var skjønnheten i menneskene og omgivelsene rundt ham. Sven Jørgensen brydde seg om fattigfolket i Slagen. Han levde blant dem og som dem, og denne ekte nærheten kommer tydelig fram i maleriene hans. I år 1900 giftet han seg med Mathilde Nilsen, som var datter av folkene han leide hos på gården Hytten. Paret flyttet senere inn på gården Fagertun i åsen over dagens Åsgårdstrandsveien. Det enkle huset hadde en stor og blomstrende eplehage og fantastisk utsikt over Blixekilen.
Her holdt paret stadige sammenkomster for kunstnerkolonien i Åsgårdstrand, blant dem Edvard Munch, Hans Heyerdahl, Even Ulving og forfatteren Gabriel Scott. Lyset over Blixekilen var viden kjent blant kunstnerne, som valfartet hit for å male sine «Skagenmalerier». Det fortelles at Sven og Mathilde en sommer inviterte til fest på Fagertun og at lyset var så svimlende vakkert at kunstnerne heller ville ned til stranden for å male. I eplehagen sto bordene ferdig dekket med de beste godsaker, og her ble også hestene plassert. Da kunstnerne kom tilbake var «krybben tom», men hestene svært så godlynte.
Selvportrett av Edvard Munch. Litografi, 1895. Foto © Munchmuseet . Ta gjerne turen til Munchs hus i Åsgårdstrand og besøk Munchs digital og museumsbutikken i Rådhuskvartalet. Se https://vestfoldmuseene.no/munchs-hus
Et ublidt møte med Munch
Om Edvard Munch var med den gangen er usikkert. Munch og Jørgensen var jevngamle, men noen brev fra Munch mer enn antyder at kjemien mellom de to ikke var den beste. En vinternatt ble han kastet på dør av Jørgensen etter en fest på Fagertun og måtte ta beina fatt hele den lange veien inn til Tønsberg. Der ble han liggende syk hos venner i flere uker. Munch beskrev det kraftige sammenstøtet med Jørgensen slik.
En vinterdag gik (jeg) til Tønsberg fra Slagen efter en stormfuld nat hos Jørgensen der af mig fik et blåt øie... Jeg fik indbydelse sammen med en hel del unge malere til at besøge Sven Jørgensen der bodde i Slagen omtrent en mil borte… Jeg lå i samme seng som Gudmund Stenersen. Nu var der jo altid blant kunstnerne klikker og Sven Jørgensen hørte til en klik der hadde mot mig. Under søvnen kom Jørgensen bort til mig. Han havde tidligere skoset (mobbet) mig. Han rev mig opp af sengen og ut på gulvet i skjorten som jeg var. Jeg gikk atter tilbake og han rev mig atter ut.
En beskjeden mann
Hvordan Jørgensen oppfattet sammenstøtet vet vi ikke. Han var ellers kjent for å være en snill og tålmodig mann, med spesielt godt håndlag med dyr. Kunstnervennene kalte ham for «Skogtrollet». Han ble beskrevet som en godmodig kjempe med stort skjegg, bustete hår og livlige øyne. Han hadde visstnok et strålende humør og var full av muntre historier.
Sven Jørgensens holdt sin siste, retrospektive utstilling i Oslo i 1933. Kunstkritikeren Kristian Haug skrev da en flott anmeldelse av maleren: Han dyrker sin have i Slagen og maler med samme glede som i ungdommens vår. Sven Jørgensen legger ikke meget til, alt sammen er best og penest som det er.
Et selvportrettet av Sven Jørgensen henger på Oslo museum.
Kunstneren var ellers en beskjeden mann. Da han døde 10. september 1940 og det ble ryddet opp etter ham på Fagertun, fant de bronsemedaljen fra verdensutstillingen i Paris i 1889 i en støvete sigareske. Den var det få som hadde kjennskap til.
Sven Jørgensen ble begravet ved Slagen kirke og har fått sin egen vakre minnelund med en byste av Carl E. Paulsen under de store eiketrærne ved kirken. Nylig fikk han også en gate oppkalt etter seg i åsen over Blixekilen. Da er det kanskje på tide å løfte den glemte Slagenmaleren og maleriene hans fram i lyset igjen?
(Kilde: Norsk kunstnerleksikon, eMunch.no)
Sven Jørgensen har fått et minnesmerke ved Slagen kirke, modellert av Carl E. Paulsen i 1933.
留言