- Det er ingenting jeg heller vil enn å stå opp og ha en jobb og et felleskap å komme til. Det skriver Kari Halvorsen i et friskt tilsvar til medieprofilen Elin Ørjasæter, som mener folk bør komme seg opp om "morran" i stedet for å heve trygd.
Kari Halvorsen er grafisk designer og kunstner. I en periode fikk hun låne et kunstgalleri i Tønsberg av en venn. Kunst er terapi - og hun var glad for å komme seg litt ut.
Jeg har stått opp i dag også. Men jeg hadde ikke trengt det, og noen ganger gidder jeg ikke. Jeg blir på gråten av å høre at «nå må det norske folk komme seg opp om morgenen». Det er nemlig ingenting jeg heller ville enn å stå opp og ha en jobb og ett felleskap å gå til.
Da jeg var femti ble jeg arbeidsledig. Utdannelsen og yrket jeg hadde var det ikke så mye bruk for lenger. Jeg kommer fra en arbeiderfamilie og er vant til at man trenger en lønningspose for å kunne leve anstendig. Jeg søkte derfor alle slags jobber. I butikker, produksjon, restauranter og innafor utdannelsen min. Jeg fikk tre svar. Av nesten hundre søknader. TRE, 3, tre svar.(Og bare så det er sagt; jeg skrev søknader også for yngre folk som både fikk svar og jobb, så det handlet ikke om det).
I stedet fikk jeg kreft. Det tok jeg ganske på strak arm. Det jeg ikke tok på strak arm, og som jeg ikke var klar over, var utmattelsen som kom etterpå. Og hvordan det var å komme inn i NAV-systemet etter at sykemeldingstiden var ute. I Norge kan man bare være sykemeldt i ett år. Den usikkerheten etterpå! Og hvordan NAV setter kloa i deg og og tar over styringa av livet ditt. Du kan ikke lenger ta egne valg. Jeg hadde panikk for å bli satt i en arbeidssøker situasjon igjen. Et inkluderende arbeidsliv finnes ikke. Veldig få ville ansette folk over femti, enda færre syke folk over femti.
Etter friskmeldingen, tegnet Kari denne satiriske tegneseriestripen om hvordan mange kreftsyke opplever sykdommen og ettervirkningene av kreften.
Jeg hater å late meg. Jeg blir lykkelig av å gjøre ting. Jeg er opptatt av kultur, teater, kunst, litteratur, arkitektur, politikk og samfunnet. Jeg forstår at jeg ikke kan forvente å leve fett på en uføretrygd. Men vi uføre er ikke en grå masse som vil sitte hjemme i sofaen og drikke Cola og se frokost-tv. Vi har behov akkurat som alle andre. Jeg har solgt leiligheten og kjøpt en mindre i en billigere by. Jeg har sluttet å dra på ferie, slutta å gå til tannlege og til frisør. Jeg har sluttet å spise kjøtt og kjøper bare billig mat. Sagt opp avisen.
Og mye av dette er helt greit! Selv om jeg skulle hatt en ny overmadrass og nye varmekabler på badet. Jeg måtte ha nye briller til de trøtte øynene mine, og søknaden på avbetaling ble avslått fordi jeg hadde for lav inntekt. Jeg satt på bussen hjem, full av angst og skam fordi optikeren var så snill og laget en privat avbetalingsordning til meg.
Kari har en leken strek og elsker å tegne. Se flere bilder på www.rodfloyel.no
Jeg vet også, av egen erfaring, at arbeidslivet ikke er noen dans på roser. Og at man ikke tjener fett i mange yrker. Men skal vi sette det opp mot hverandre? I mitt hode burde alle tjene nok.
Det er de store forskjellene i samfunnet det handler om. Jeg innrømmer det glatt; jeg mener at ALLE har behov for tannlege, ferie og aviser. Alle har behov for ett verdig liv, og å kunne ta sine egne valg. Også de som er uføre. Vi har hoder og behov.
Så, Elin Ørjaseter, noen ganger står jeg ikke opp om "morran".
Har du innspill til denne debatten eller egen erfaring med NAV? Skriv gjerne et debattinnlegg eller fortell din historie til live@magasin1.no
Kari Halvorsen lager humoristiske pop-art bilder som hun selger på nettsiden Rød Fløyel. Se flere av Karis morsomme illustrasjoner på www.rodfloyel.no
Comments