Kjærlighetsbrevene til Anna

Hvem skrev brevene til Anna og hvem var hun? Temaet på Valentinsdagen er kjærlighet, og noen gamle kjærlighetsbrev fra forrige århundre som ble funnet av en slektsforsker i 2013.

I 2013 kjøpte en slektsforsker fra Tjøme en pappeske med kjærlighetsbrev for kr 200 i en bruktbutikk. Brevene overlot han til Vestfoldmuseene og der ble de sortert og arkivert. Dermed ble det Vestfoldarkivet som fikk oppdraget med å lete fram historien om Gunnar Hafstad. Det var han som sto som avsender på de fleste brevene, blant annet dette kjærlighetsbrevet som er datert 4. desember 1917 og innledes på følgende vis:

Min egen elskede Anna!

Kjære, kjære, elskede Anna min! Hvorledes skal jeg få takke dig for brevet du sendte mig. Jeg ønsker at ta dig ind til mig, og gi dig et ordentlig, ordentlig kyss - nei, mange, mange, mange. Og saa - faar jeg noen av dig igjen. Ikke sandt, Anna min? - Og jo, mange, mange.

Så hvem var Gunnar og hvem var Anna?

Vestfoldarkivet lette som de pleier i ulike arkiver for å finne ut mer. I kirkeboka fra Råde i Østfold fant de Gunnars navn. Han ble født 11. januar 1886, faren hans var lærer og moren styrte hjemme, og han hadde en storebror som het Kristoffer. I 1897 ble Gunnar innskrevet på Moss kommunale skole og der gikk han i 4 år, før han begynte på Moss middelskole der han gikk i 6 år. I digitalarkivet fant de også Gunnar i folketellingen fra 1900. Der sto det at han vokste opp på et småbruk og at familien hadde frukthage og grønnsakshage, dyrket poteter og hadde både fjærkre og kreatur. Storebror Kristoffer, som var fire år eldre, hadde da begynt i lære i en mekanisk bedrift.

I 1904 ble den da 18 år gamle Gunnar opptatt ved Universitetet i Oslo. Der tok han forberedende eller examen philosophicum, og fikk karakteren 1, 7, en svært god karakter. Det var nok nødvendig for Gunnar hadde bestemt seg for å bli prest. Han var ferdig utdannet teolog i 1912 og fikk da jobb som residerende kapellan i Kinn kommune på Vestlandet. Der traff han muligens sin utkårede. I alle fall giftet han seg den 19. mai 1913 med Elna Otilie fra Arendal. Det var altså ikke Anna, som kjærlighetsbrevene er stilet til? Ekteskapet med Elna varte imidlertid bare i noen få år. Den unge konen døde 30. september 1916 - kanskje i barsel, som ikke var uvanlig den gangen.

Dermed ble Gunnar enkemann bare 30 år gammel. Han flyttet fra bygda og ble residerende kapellan i Egersund kort tid etter. Der fant han kjærligheten på nytt. Den utkårede var en slektning og det var hun som ble hans elskede Anna. Anna Bolette Haave ble født i 1889 i Sunnfjord og de to kjærestene var søskenbarn, noe som heller ikke var uvanlig på den tiden.

Gunnar Hafstad, et bilde av Anna fant vi ikke.

Kjærlighetsbrev mellom to elskede

Og det er nå kjærlighetsbrevene blir sendt fram og tilbake mellom de to elskede. De tidligste brevene er fra 1917 - og de første brevene er de "heteste", om man kan si det slik. Men kjærligheten avtar ikke. Også etter at de gifter seg i 1918 og i mange år framover, skriver de kjærlige brev til hverandre i et universelt kjærlighetspråk, som kanskje er blitt litt fremmed for oss i dag? I hvert fall i brevs form. Det er et insisterende kjærlighetspråk, hvor hver linje er fylt med kjærlige ord i lengsel, tro, håp og kjærlighet. "Jeg elsker deg, min kjære" , "Ikke glem meg, min elskede" og andre lengselsfulle, ømme ord.

Den gangen gikk posten ut hver dag, flere ganger om dagen. I år 1919 ble det sendt 150 millioner brev i Norge. Det var toppåret i norsk postgang og brevene ble sendt med dampbåter, tog, biler, hest og vogn. Brevene var alltid like rundt hjørnet, hvis en var heldig, og det var ikke uvanlig at man kunne få flere kjærlighetsbrev om dagen.

Det ble funnet flest brev fra Gunnar i kassen. Det var færre brev fra Anna, men det var helt tydelig at kjærligheten fra Gunnar var gjengjeldt.

I 1918 skrev hun: Nu har lillepusen din fått alle dine brever. (Det er tydelig at han pleier å kalle henne det). Disse postdagene er lykkelige dager. Elskede, jeg kan ikke finne ord for vår lykke og hvor lykkelig jeg er i vissheten om din kjærlighet. Jeg kan ikke få takke dig nok for dine gode, kjærlighetsfulle brev.

Min elskede, kan tro jeg ble glad for brev fra deg, svarer han og skriver enda et av sine lengselsfulle brev til sin Anna.

Sogneprest i Andebu

Gunnar og Anna fikk tre barn sammen. Grunnen til at kjærlighetsbrevene dukket opp i vårt distrikt var fordi Gunnar ble Sogneprest i Andebu og flyttet til Vestfold med hele sin familie. I mange år virket han som prest i bygda, og mange var glad i ham.

Andebu bygdebok skriver: I sitt lange virke i Andebu fikk Hafstad stor betydning for det religiøse liv i bygda. Hans taler, som nok kunne virke strenge, var alltid preget av en dyptgående personlig overbevisning. Under okkupasjonen og i kirkekampens dager fra 1942 til frigjøringen i 1945, inntok han en fast nasjonal holdning og en uforsonlig steil opposisjon mot okkupantenes og NS-myndighetenes forsøk på å ensrette skole og kirke. Ikke bare det, han utsatte seg for den største personlige risiko ved å huse og gjemme russiske og italienske soldater som hadde greid å rømme fra fangeleirer i landet, og ved å gi dem råd og veiledning, slik at de kunne prøve å komme seg over til Sverige. Hafstad var en drivende kraft ved forberedelsene til og gjennomføringen av restaureringen av Andebu kirke i 1933 og av Høyjord stavkirke i åra 1950—53. Hafstad tok avskjed fra prestegjerningen i 1956 og døde i 1982. Sine siste leveår tilbrakte Gunnar og Anna på Eik i Slagen.

Men hva ville Gunnar ha sagt om han visste at kjærlighetsbrevene hans har fått offentlighetens søkelys? Og til overmål drøftet i en podkast i Vestfoldmuseene, en ny og fullstendig fremmed tanke for ham. Forhåpentlig ville han blitt glad for at hans store kjærlighet er gjort tilgjengelig for allmennheten - til inspirasjon for oss alle.

Kilde: Podkasten Tidløse Historier - Kjærlighet for 200 kr

I Vestfoldmuseenes podkast Tidløse Historier kan du høre hele historien om Gunnars brev og høre utdrag fra kjærlighetsbrevene. I studio sitter podkastvertene Peter Bøttinger og Eivind Thorsensitter, samt Ulla Nachtstern og Karianne Schmidt Vindenes fra Vestfoldarkivet. Kjærlighetsrevene er tilgjengelig for alle på lesesalen i Vestfoldarkivet, men vil ikke bli digitalisert.

Du kan høre hele podkasten her