Overlanding er en relativt ny trend for campingfrelste eventyrere. Elin (58) og Otto (68) utforsket Namibia i 4 uker i en leid Toyota Hilux med 2 taktelt. Les Ottos beretning fra turen.
OTTO BENTSEN OG ELIN DRAGLAND har overlanding som hobby. Siden 2011 har det eventyrlystne Tolvsrødparet forflyttet seg rundt med bil og taktelt i Norge, Europa, Asia og Afrika. Otto er bilentusiast og har to landcruisere i garasjen, som han har utstyrt maksimalt med taktelt og campingutstyr. De lengste turene har gått tilGeorgia og Armenia via bl.a. Ukraina og Tyrkia, til den russiske Karelen og til Pyreneeene i Spania. I fjor sommer gikk turen til Namibia med et vennepar. Ofte reiser de med venner fra overlandingsgruppen Swedish Expedition Society, der de inntil nylig var de eneste norske medlemmene. De deler reiseglede på bloggen: www.inditravel.org
Namibia har alt du ønsker deg av Afrika. Villmark og dyreliv, fjell og ørken. Beliggende langt mot sør har landet et behagelig klima, særlig om vinteren. Vel, kanskje ikke helt behagelig vær, tenkte vi, der vi satt innpakket i dunjakker, soveposer og pledd og drakk morgenkaffen. Det var 4 varmegrader, sur vind og regn i luften i campen vår utenfor Sossusvlei, denne vakre oasen inne i Namib ørkenen. Heldigvis hadde vi vært inne i Sossusvlei dagen før i nydelig solskinn. Til vanlig ligger temperaturen rundt 25 grader og solen skinner.
Firehjulstrekk i løs sand
Oasen ligger 60 km fra campen. Du følger en utmerket asfaltvei til å begynne med, men de siste kilometerne er løs sand og kun tillatt for firehjulstrekkere. Ikke noe problem, tenkte vi, som hadde en Hilux, som er en av de bedre bilene du kan bruke i Afrika. Så jeg koblet inn firehjulstrekk og lavserie og kastet meg ut i sanden. Det gikk bra et stykke, men bilen slet veldig med å komme opp i god nok fart i så løs sand, og stopper du kommer du ikke løs igjen. Riktignok var bilen utstyrt med hilift, en ekstra høy jekk, spade og sandstiger til å kjøre på, men det var lite fristende å begynne å grave.
Egentlig burde ikke en Hilux ha problemer her. Men bilen vår var tungt lastet. Med to taktelt, 4 til dels tunge passasjerer, vann, diesel og oppakning, ble det rett å slett for mye for bilen. Heldigvis fant vi fastere underlag og klarte å snu og kjøre tilbake igjen. Så i stedet lot vi oss kjøre inn i en av de mange bush-taxiene som kjørte i skytteltrafikk inn til oasen.
Sossusvlei er en idyllisk trekledd oase ved et lite vann, omringet av høye sanddyner.
Hovedattraksjonen er Dead Vlei, den døde dalen, som du kommer til etter en 20 minutters tur i sanden. Det er et flatt område dekket av salt og døde trær, omkranset av høye rødlige sanddyner, trolig Namibias mest fotograferte motiv. Vi så et par som kravlet oppover den over 300 meter høye Big-Daddy sanddynen. Det er ekstremt tungt å klatre i de bratte dynene som gir dårlig fotfeste, så de gled halvveis tilbake for hvert skritt.
Veier i ødemarken
Vår opplevelse ved Sossusvlei er en viktig lærdom å ta med seg om du leier bil og drar ut i ødemarken. Selv om bilen er aldri så kapabel, vil faktorer som last, underlag og ikke minst førerens dyktighet være avgjørende for å komme deg gjennom vanskelige partier. Leiekontrakten er ganske romslig, og du kan kjøre på samtlige veier, men ikke utenfor vei. Og begrepet vei er veldig vidt. Hovedveier er for det meste asfalterte. Mindre veier er grus, og de minste er bare spor i landskapet. De eneste veier som eksplisitt ikke er tillatt, er et par fjellpass helt nord i det ville Kaokoland.
Riktignok er det også noen mere farbare veier her for de som ikke er interessert i ren offroading. Vi tenkte opprinnelig å kjøre til Sesfontein, og så en avstikker til Puros, en liten landsby som er populær blant overlandere fordi den gir et godt inntrykk av Kaokolands villmark og skjønnhet. Og viktigst av alt, guideboken Tracks4Africa skriver at disse veiene er rimelig bra.
Slik gikk det ikke. Kvelden før avreise traff vi noen tyskere som akkurat hadde kjørt motsatt vei, og fortalte at veien til Puros var veldig utvasket etter en spesielt kraftig regntid. De hadde brukt nesten en dag på å komme seg over en elvekrysning, hvor veien nå stupte 1,5 meter rett ned, der den tidligere hadde skrådd ned mot elven. Siden vi kjørte solo med en overlastet bil, droppet vi turen til Puros og sneide i stedet innom Palmwag helt sør i Kaokoland.
Kaokoland er et av de få gjenværende virkelig øde områdene i Afrika, bare befolket av Himba stammer som lever på tradisjonelt vis i små landsbyer spredt rundt i området. Ingen butikker, ingen diesel. Veiene der kan knapt kalles veier. Det er absolutt nødvendig med firehjulstrekk og redningsutstyr, for du vil helt sikkert kjøre deg fast. Sanden her er av en spesielt vanskelig sort, veldig finkornet, omtrent som talkum. Å kjøre solo er ikke å anbefale. Utenom Kaokoland er veiene stort sett av god kvalitet, men kan ha mye vaskebrett, avhengig av hvor lenge det er siden de er skrapt. Jubelen sto i taket hvis vi møtte en veiskrape etter timer med «afrikansk massasje» som korrugert vei gjerne kalles.
Lettkledde damer
På vei sørover stoppet vi ved en av de utallige bodene langs veien hvor lokalbefolkningen selger ulike suvenirer til turister. Vi hadde kjørt forbi mange, hver gang med et stikk av dårlig samvittighet. Få biler passerer daglig, og dette er den eneste inntekten for mange. Når turistene kommer løper de ivrige mot bilene viftene med gjenstander i hendene. Straks vi hadde stoppet stilte 5-6 lettkledde damer seg opp og begynte å synge og danse. En ung mann kom bort til oss og sa at vi måtte betale for å ta bilder. Vi kom frem til et passende beløp. Sangen var vakker og det hele var ganske så eksotisk. Vi tenkte vel at de hadde kledd av seg for å gi turistene en smak av det «ekte» Afrika mot en passende betaling. Greit nok, de har ikke mye annet å tjene penger på. Bunadskledde damer danser jo for turistene i Norge også.
Det viste seg at vi hadde stoppet ved en Himba leir. Himbaene er et semi-nomadisk folkeslag som lever i nord, i Kaokoland og Damaraland. De driver med kveg og forflytter seg en gang imellom. De ønsker ikke å ta til seg den moderne tid og lever på tradisjonelt vis. De staser seg ikke opp for turister, men går slik kledd til hverdags. Samfunnet deres er et matriarkat hvor kvinnene ordner alt det praktiske, mens mennene passer kveg. Men kulturen deres er under press fra det moderne samfunn hvor barna blir påvirket gjennom skolesystemet.
Kloss innpå elefanter
Etosha nasjonalpark er en av Afrikas beste for å se dyreliv. Den er stor, over 20.000 km2 og har 4 campingplasser. Alle campene ligger i nærheten av vannhull som dyrene trekker til i den tørre årstiden. For å besøke Etosha må du bestille plass i god tid, spesielt i høysesongen juli – august. Alle camper er utstyrt med grillplass og strøm, og toaletter og kjøkken er spredt på området. Alt er veldig rent og velholdt. Turisme er storindustri i Namibia og de er ekstremt opptatt av at vi skal ha en god opplevelse av landet. Vi hadde 6 overnattinger i Etosha, fordelt på de 4 campene. Må du prioritere så velg Okaukuejo camp som har mest dyreliv.
Du kan kjøre fritt rundt i parken og på veien til camp to, Halali, støtte vi på to elefanter som sto kloss innpå veien. Etter å ha beundret disse enorme dyrene og tatt de nødvendige bilder, listet vi oss forbi og kjørte videre. Elefanter kan finne på å bli litt mugne og angripe biler. Jeg satt med bilen i gir klar til å stikke av om de skulle vise tegn til aggresjon, som å spenne ut ørene. Eneste å gjøre da er å stikke av. De veier opptil 4 tonn og en Hilux er lett match.
Slangespor i sanden
Erongo-fjellene er et relativt stort fjellområde med fine turmuligheter. Vi hadde sett oss ut en camp oppe i fjellene, men innså etter hvert at vi ikke ville nå frem før mørkets frembrudd. Det er ikke tillatt å kjøre i mørket på grunn av faren for viltkollisjon. Så vi ble nødt til å velge den første og beste campen vi kjørte forbi. En humpete veg førte oss til en liten farm ned mot elvebredden. Ikke noe tegn til liv bortsett fra to hunder som kom løpende. Etter hvert fant vi en åpen dør og ble møtt av en hyggelig dame som sa vi gjerne måtte campe der. Like før vi skulle kjøre ned mot campingområdet kom damen med en foruroligende opplysning. Hun hadde sett slangespor nede ved campen. For å understreke alvoret i dette viste hun frem armen sin, som vi hadde betraktet i smug. Den manglet store deler av kjøttet fra albuen og ned. Hun hadde blitt bitt av en Spitting Cobra, hadde ligget 6 måneder på sykehus og bare så vidt berget livet. Kanskje ikke den beste måten å introdusere campen på. Vi visste jo at det var mange giftige slanger i Namibia, men denne kvelden tok vi på hodelykter og kikket oss ekstra nøye rundt.
Det var ikke fritt for at vi skvatt litt da vi hørte det kraslet i treet over oss, men det var bare mus som var på utkikk etter mat. Å stå opp om natta for å tisse var en nervepirrende opplevelse. Heldigvis dukket ingen slanger opp.
Dagen etter snakket vi mere med damen. Det var ikke der på gården hun hadde blitt bitt, men under en telttur i nord. Hun hadde sovet med åpent telt, slangen hadde krøpet inn, spyttet henne i øynene og så bitt henne i armen. Spitting Cobra er kjent for å være aggressive. De spytter svært treffsikkert mot øynene og du vil bli blind om du ikke får skylt giften ut med vann og kommer under behandling. Damen hadde fått skader på synet, men ble heldigvis ikke blind. Statisk sett er det uhyre liten risiko for å treffe på disse som turist, selv om mange av lokalbefolkningen blir bitt hvert år av ulike slanger.
Afrikas Matterhorn
Fjellet Spitzkoppe kalles Afrikas Matterhorn der det reiser seg spisst og majestetisk over det åpne slettelandskapet. Men Spitzkoppe er ikke bare et fjell, men et lite fjellområde med nærmest organisk avrundede knauser i ulik høyde. Knausene er bestrødd med enorme klinkekulerunde rullesteiner som hvert øyeblikk ser ut til å ville rulle nedover. Vi var der ved fullmåne og ingen kunstig belysning forstyrret månelyset. Det skapte en fantastisk lys-skyggevirkning som forsterket det organiske over fjellet. Grosse Spitzkoppe, som fra vår side ikke var spesielt spiss, kneiste et par kilometer unna, badet i månelys. Det ble en magisk stemning vi sent vil glemme.
Med unntak av den nordlige delen, er Namibia mye ørken og har verdens nest laveste befolkningstetthet. Langs kysten i vest ligger verdens eldste ørken, Namib, og mot øst ligger Kalahariørkenen. Det kommer en del nedbør som vegetasjon og dyreliv har tilpasset seg, så det er ikke et goldt landskap. Namibia er et også fjelland, og storslagen natur venter deg.
Å bo i taktelt byr på fordeler fremfor telt på bakken. Det er raskt å slå opp, underlaget har ingen betydning, og du slipper å få ubehagelige dyr inn i teltet. Ulempen er at du må klatre opp og ned en stige. Vi som dro sammen var alle i 50 - 60-årene, så alder er ingen hindring. Vi opplevde Namibia som et spennende eventyr for godt voksne, spesielt velegnet for camping og overlanding med firehjulstrekker og taktelt.
Comments